Foreldre langs sidelinjen: vettregler i barne- og ungdomsfotballen

Hvorfor sidelinjen avgjør cupdagen

Du står langs sidelinjen, barnet ditt har ballen, og et «Skyt, da!» glipper ut av deg før du rekker å tenke. Det kjenner alle fotballforeldre seg igjen i. På en vanlig seriekamp merkes det knapt. På en cupdag hoper det seg opp: i stedet for én kamp blir det fire eller fem, i stedet for de kjente foreldrene fra klubben står det en broket blanding av ukjente voksne rundt banen, og det stramme kampoppsettet gjør alle nervøse.

Den største stressfaktoren på en cup er sjelden barna, men de voksne. Høylytt coaching fra sidelinjen, diskusjoner med dommeren og resultatpress tar fra barna nettopp den spillegleden som spilleformene i barnefotballen er bygd rundt. Færre spillere på mindre baner betyr flere ballberøringer for hvert barn, og det er hele poenget.

En cup skjerper dette av tre grunner. Barna spiller flere korte kamper med lite pause imellom, så spenningen bygger seg opp i stedet for å slippe taket. Foreldrene kjenner knapt hverandre, og den stille sammenligningen mellom ukjente familier driver tonen oppover. Og det stramme kampoppsettet gjør hver forsinkelse til et irritasjonsmoment. Den gode nyheten: fire enkle regler holder for at sidelinjen skal hjelpe barna i stedet for å bremse dem. Denne artikkelen er skrevet til deg som forelder, og til slutt finner du en ferdig mal som en arrangør kan bruke til å sette tonen for alle.

Heie ja, coache nei

Den viktigste regelen først: heie ja, coache nei. Applaus, å rope navnet, et «stå på» etter en tapt duell, alt det bærer. Det er de taktiske beskjedene som er problemet. «Gå til venstre», «spill den», «bli bak» kommer fra treneren, ikke fra sidelinjen.

Grunnen er enkel. Et barn som hører to stemmer samtidig, trenerens og pappas, klarer ikke lenger å ta en egen beslutning. Det fryser et øyeblikk, og akkurat det sekundet avgjør ofte duellen. Barn lærer fotball ved å bestemme selv og gjøre feil underveis. Den som tar beslutningen fra dem utenfra, tar også fra dem læringen.

En praktisk tommelfingerregel hjelper i kampens hete: alt du også ville ropt til et barn på motstanderlaget, er greit. Et «godt redda» for en fin redning på begge sider, ja. En beskjed bare til ditt barn, nei.

Forskjellen blir tydelig i konkrete tilrop. «Godt kjempa», «stå på», «for en pasning» eller en enkel klapp heier uten å styre. «Skyt», «til venstre», «ta ham» eller «hvorfor spiller du ikke den» er derimot coaching og hører ikke hjemme langs sidelinjen. Merker du at en kommando ligger på tunga, bytt den ut med navnet til barnet ditt og et «kom igjen». Det gir like mye oppmuntring uten å ta beslutningen fra barnet.

Respekter dommeren

Mange barne- og ungdomskamper dømmes ikke av en erfaren dommer, men av en 15-åring som nettopp har tatt dommerkurs, eller av en frivillig fra klubben. Feilavgjørelser hører med, og i løpet av en dag jevner de seg som regel ut. Den som kommenterer dem høylytt, vinner ingenting og taper mye.

For her blir forbildeeffekten synlig med en gang. Et barn som ser faren sin kjefte på dommeren, lærer at det er slik man behandler autoriteter. Og den unge dommeren som blir angrepet av opphissede foreldre etter sin tredje kamp, gir seg ofte allerede i løpet av første sesong. Å rekruttere og beholde unge dommere er en utfordring mange steder. Hver gang noen kjefter fra sidelinjen, koster det breddefotballen på sikt nettopp de dommerne ingen cup kan gjennomføres uten.

Regelen er derfor enkel: ved en feilavgjørelse holder du deg rolig og sier ingenting. Er det virkelig noe prinsipielt som er galt, tar treneren det opp etter kampen, ikke forelderen under kampen. Mange norske klubber har dessuten en kampvert på barnekampene, en voksen fra klubben som er til stede for å bidra til god stemning rundt banen. Er det behov for å roe ned stemningen langs sidelinjen, er det kampverten du går til, ikke dommeren.

Vanskeligere blir det når ditt eget barn blir sint over en feilavgjørelse. Også da hjelper forbildet ditt mer enn enhver forklaring. Et rolig «surt, men dommeren ser ikke alt heller, bare spill videre» lærer barnet å håndtere urettferdighet i stedet for å bli hengende fast i den. Akkurat den roen tar barnet med seg fra fotballen inn i situasjoner som ikke lenger har noe med idrett å gjøre.

Resultatet er en bisak

I norsk barnefotball, altså til og med 12 år, publiseres verken resultater eller tabeller, og ingen turneringsvinner kåres. Barna spiller likevel seriespill og miniturneringer, bare uten offentlig tabell. Det er ikke pyseri, men et sportslig valg: i denne alderen teller det at barna får mange ballberøringer, finner gleden ved spillet og har lyst til å komme tilbake. Resultatet er en bisak. Først fra 13 år kommer tabellene.

For deg langs sidelinjen betyr det to ting. For det første: spør barnet om det fineste øyeblikket etter kampen, ikke om stillingen. Barn som bare hører resultatspørsmålet etter hver kamp, kobler fotball med prestasjonspress i stedet for med moro, og presset kommer tidsnok av seg selv. For det andre: klapp for alle barna, ikke bare for ditt eget lag. En god redning eller en fin pasning fortjener applaus, uansett hvilken drakt keeperen har på seg. Det roer ned hele sidelinjen, fordi det tar den stille konkurransen mellom foreldrene ut av dagen.

Du er forbildet

Alle de tre reglene over peker mot ett og samme punkt: du er forbildet, enten du vil eller ikke. Barn ser oftere mot sidelinjen under kampen enn foreldre tror, og de kopierer det de ser der. Den som kjefter på dommeren, oppdrar til kjefting. Den som går sur til bilen etter et tap, lærer barnet at en tapt kamp ødelegger ettermiddagen.

Motsatt virker det like sterkt. En forelder som tar motstanderens spillere i hånda etter kampen, respekterer dommeren og kan legge et tap bak seg, gir sitt eget barn en modell som rekker langt utover fotballen. Det er den egentlige grunnen til at sidelinjen betyr så mye mer enn en kort cup skulle tilsi.

Sett tonen for cupen: oppslag og foreldrebrev

Arrangerer du cupen eller har du ansvaret for laget, har du et verktøy ingen enkeltforelder har: du setter reglene før første ball ruller. Vettregler som står i foreldrebrevet på forhånd og henger som laminert oppslag ved inngangen, virker bedre enn enhver beskjed over høyttaleren når stemningen allerede har snudd.

Foreldrevettregler er vanlige i norske klubber. Har klubben deres allerede egne, bruker du dem. Malen under er for der det ikke finnes noe, eller som utgangspunkt for en kort versjon til cupdagen.

To byggesteiner holder. For det første en setning i invitasjonen eller informasjonsskrivet til foreldrene, for eksempel: «For at dagen skal bli fin for alle barna, ber vi om heiing i stedet for coaching langs sidelinjen, respekt for de unge dommerne våre og applaus for fine aksjoner på begge lag.» For det andre et oppslag med de fire reglene, godt synlig ved inngangen og ved banene. Planlegger du cupen med et verktøy som AreaCopa uansett, legger du bare oppslaget til på utstyrslisten for kampdagen.

Denne teksten kan du ta rett over, laminere og henge opp:

Går en forelder likevel over streken gang på gang, er det ikke en sak for sidelinjen, men for en rolig samtale utenfor banen. Hvordan du tar det som trener uten å trappe opp konflikten, står i guiden om vanskelige foreldre. Og hvordan du planlegger hele cupdagen fra invitasjon til premieutdeling, viser sjekklisten for fotballcupen.