Nierfotball (9 mot 9) for 12–13 år: formasjon og oppstilling for trenere

Laget ditt spilte syverfotball i fjor: sju mot sju på en bane på 30 × 50 meter, uten offside og med pressfri sone ved målspark. Nå fyller spillerne tolv, og i terminlisten står det nierfotball. Det betyr 9 mot 9 på en bane som er halvannen til to ganger så stor, to ekstra posisjoner per lag, 2 × 35 minutter og offside. Ett år senere, i 13-årsklassen, vokser banen en gang til, og resultater og tabeller publiseres. Nierfotball er ikke 11 mot 11 med to spillere færre, men en egen spilleform med sin egen logikk.

Denne artikkelen tar deg gjennom det du trenger å vite som ny trener i nierfotball:

• hva NFF fastsetter for 12 og 13 år, og hva kretsen bestemmer
• hva forbundet vil at spillerne skal lære i denne alderen
• de to standardformasjonene 3-2-3 og 3-3-2 med styrker og svakheter
• formasjonene NFF selv nevner, og en kort gjennomgang av alternativene
• en beslutningshjelp for troppen din
• en fireukersplan for starten

Fra 7 mot 7 til 9 mot 9: overgangen til nierfotball

I syverfotball for 10 og 11 år spiller seks utespillere foran en keeper, banen er oversiktlig, og en spiss står ved straffefeltet etter tre spurter. I nierfotball er det åtte utespillere, banen er 40 til 50 meter bred og 58 til 64 meter lang, og den raske spissen må lære å time løpene sine på nytt. NFF skriver at offside innføres i nierfotballen. Spissen som i syverfotball kunne stå hvor som helst, står nå stadig i offside hvis han eller hun ikke lærer å vente på pasningen.

Spilleformen velger du ikke selv. Breddereglementet fastsetter inntil ni spillere på banen for både 12-årsklassen og 13-årsklassen, og klassene heter G12 og J12, G13 og J13. Nierfotball er den øverste spilleformen for denne alderen. Kretsen kan tilby spilleformer med færre spillere som et tillegg, for eksempel 7 mot 7 for 12-åringer, og da gjelder reglene for den mindre spilleformen. Til sammenligning anbefaler det tyske forbundet DFB tre formater for samme alder: 9 mot 9 fra straffefelt til straffefelt, 8 mot 8 på tvers av en halv stor bane og 7 mot 7 på omtrent 50 × 65 meter, og hvert regionforbund velger. Denne artikkelen handler om 9 mot 9.

Konkret endres dette for spillerne dine det året de fyller 12:

• Spilleflaten vokser fra 1 500 kvadratmeter til mellom 2 300 og 3 200
• Laget får en ekte forsvarslinje, en midtbane og et angrep
• Offside gjelder, så hver spiss må lære timingen i løpene sine på nytt
• Den pressfrie sonen er borte, og motstanderen kan presse keeperen fra første pasning
• Regelen om ekstra spiller ved fire måls differanse gjelder ikke lenger
• Kampen varer 2 × 35 minutter i stedet for 2 × 30, og det krever at du styrer belastningen

Året etter, i 13-årsklassen, kommer tre ting til: banen blir 45 til 50 × 67 til 72 meter, resultater og tabeller publiseres, og et gult kort betyr 5 minutter umiddelbar soning. Det siste året i nierfotball er altså ungdomsfotball, og det endrer stemningen rundt banen mer enn mange trenere regner med.

NFF begrunner spilleformen med at den skal gi et jevnere utviklingsforløp i overgangen til ungdomsfotballen. Trappen fra syver- via nier- til elleverfotball er bygd for at barna ikke skal kastes rett fra 7 mot 7 og ut på stor bane i 14-årsklassen. Der ligger oppgaven din som trener: behandle nierfotball som en egen spilleform og ikke som en slankere utgave av elleverfotball.

Bane og regler i nierfotball: hva som faktisk endres

Tallene fra NFF for nierfotball, sammen med spilleformen spillerne kommer fra, og den de går videre til:

Målene er de samme sjuermålene som før, og ballen er den samme. Det som vokser, er flaten og kampen. Banen for 12-åringene er mellom 2 300 og 3 200 kvadratmeter, banen for 13-åringene mellom 3 000 og 3 600. NFF skriver i brosjyren at reglene ellers er de samme som i elleverfotball.

I Tyskland (DFB) spilles 9 mot 9 for samme alder på omtrent 70 × 50 meter, fra straffefelt til straffefelt på en stor bane, eller på minst 50 × 68 meter. Kampen varer der 2 × 30 minutter, straffefeltet er 12 × 29 meter, og straffemerket ligger 9 meter fra mål. Den norske kampen er altså ti minutter lengre, og den norske banen for 12-åringer er kortere.

Hvor lenge kampene varer i de andre aldersklassene, finner du i oversikten over spilletid etter aldersklasse.

Offside, tilbakespill og målspark

Offsideregelen brukes i nierfotball, og bare der blant spilleformene i barnefotballen. NFF skriver at spillerne lærer regelen raskt, og at den forandrer spillet i begge retninger: angriperne må time løpene etter pasningen, og forsvarerne slipper «fiskerne» som i syverfotball lurte seg inn bak forsvaret.

Tilbakespillsregelen er ikke ny. Den gjaldt allerede i femmer- og syverfotball, og i nierfotball gjelder den som i elleverfotball. Nytt er det som skjer rundt keeperen: uten pressfri sone kan motstanderen stå tett på når laget setter i gang. I Tyskland (DFB) er det omvendt for mange lag, der kommer tilbakespillsregelen i 7 mot 7 an på regionforbundet, mens offside er nytt i 9 mot 9 også der.

Bytter, tropp og kort

Det er flygende innbytte i nierfotball, både for 12-åringene og for 13-åringene. Byttene skjer ved midtlinjen, og keeperen kan bare byttes når spillet står stille. NFFs brosjyre anbefaler ni spillere og minst to reserver i troppen, og høyst sju reserver. Breddereglementet sier at det i nierfotball kan føres opp inntil 18 spillere i kamprapporten. Spør kretsen hvis du er i tvil om hva som gjelder for din klasse.

I 12-årsklassen spilles det uten gule og røde kort. I 13-årsklassen betyr et gult kort umiddelbar soning: spilleren forlater banen i 5 minutter. Om spilletiden er NFF tydelig for begge årskullene. Brosjyren sier at alle skal ha mye spilletid, i barnefotballen skal alle spille tilnærmet like mye, og fra 13 år bør alle som er med på kamp, få spille minimum halve kampen. Hvordan du får regnestykket til å gå opp, viser Rettferdig spilletid i barne- og ungdomsfotballen, med mal for byttekort.

Resultater og tabeller

Midt i nierfotballen går grensen mellom barne- og ungdomsfotball. Breddereglementet § 6-5 sier at det i 12-årsklassen og yngre ikke kåres turneringsvinner, og NFFs retningslinjer legger til at turneringer for denne alderen spilles uten sluttspill og rangering. Resultatene i seriespillet registreres, men de vises ikke. NFF Sunnmøre beskriver det slik for 10 til 12 år: det lages ingen tabell. Fra 13-årsklassen publiseres resultater og tabeller, serien er delt i divisjoner, og kretsen kan kåre kretsmester.

Hva spillerne skal lære i 9 mot 9

Nierfotball er ikke en mini-elleverfotball, men et utviklingstrinn. NFF begrunner spilleformen slik i brosjyren: i nierfotball belønnes fotballferdigheter i større grad enn i elleverfotball, der fysiske forutsetninger er mer avgjørende. Færre spillere og mindre flater gir mer ballkontakt per spiller, og spillerne blir oftere involvert i avgjørende situasjoner i angrep og forsvar.

I heftet «Mot det ferdige spillet. Fra nier mot ellever» går forbundet videre. Tyngdepunktet skal flyttes fra ballføreren til alle de andre på laget, og formasjonen skal gi laget gode rammer: store i angrep, små i forsvar. Hver spiller skal kunne spørre seg selv om han eller hun får øve på og beherske flere roller i laget.

Av treningsanbefalingene til det tyske forbundet DFB kan man utlede tre mål, og de passer godt sammen med det NFF skriver:

1. Dann trekanter. Tre spillere i rommet gir ballføreren to pasningsalternativer. Det trener oppfatning, posisjonsspill og oppbygging langt bedre enn to linjer som løper parallelt. NFF viser den samme tanken med trekanten mellom back, midtbane og kant.
2. Ballorientert forskyvning. Hele laget flytter seg sammen med ballen. Det er forstadiet til soneforsvaret i 11 mot 11, og det forekommer knapt i 7 mot 7 fordi banen er for liten.
3. Mange dueller én mot én. På den større banen har spillerne nok plass til å komme i dueller uten å bli kvalt av motspilleren med en gang. Det er der teknikk og gjennomslagskraft utvikles.

Punkt to og tre er retningslinjer fra en tysk trenertradisjon, ikke norsk regelverk. De er også grunnen til at denne artikkelen bygger på tre forsvarere, slik begge grunnformasjonene DFB presenterer for 9 mot 9, gjør.

Trebackslinjen som fundament

Begge standardformasjonene i denne artikkelen bygger på tre forsvarere pluss keeper. Grunnen er enkel: tre forsvarere side om side øver automatisk på ballorientert forskyvning, uten at du trenger å forklare mye. Den ballnære forsvareren går på ballføreren, de to andre trekker inn mot midten og sikrer. Har laget spilt 3-2-1 i syverfotball, kjenner spillerne det bakre leddet fra før, og NFF skriver at mange av relasjonene er de samme.

En tobackslinje gir derimot for lite dybde: blir den ene forsvareren driblet av, står den andre alene, og keeperen har hele straffefeltet mellom seg og nærmeste medspiller. Det er et konsept fra 7 mot 7 som ikke skalerer til 9 mot 9.

NFF anbefaler ingen bestemt formasjon, og forbundet nevner også baksiden av tre bak. Ulempen viser seg først og fremst når laget forsvarer seg mot lag som er gode til å bruke banens bredde til raske spillvendinger, kanskje spesielt i 13-årsklassen, der banen ofte blir større. Forbundet skriver derfor at det i nierfotballen kan være gunstig å begynne å trene på en firebackslinje, som de aller fleste lag bruker når de kommer til elleverfotball. For deg betyr det: start med tre bak, og la laget prøve fire bak i løpet av det andre året.

Formasjon 3-2-3: det offensive systemet

Oppstilling: Keeper, tre forsvarere på linje, to sentrale midtbanespillere litt forskjøvet foran mellomrommene i forsvaret, og tre angripere på linje over hele bredden.

Spilleidé: 3-2-3 er den mest offensive av standardformasjonene. De tre angriperne gir oppbyggingen tre pasningsalternativer høyt i banen. De forskjøvne leddene skaper mange naturlige trekanter, der kombinasjonsspillet nesten oppstår av seg selv.

Fordeler:

• Balansert dekning av banen i bredde og dybde
• Tre pasningsalternativer helt fremme, ideelt for raske omstillinger
• Trekantene treffer utviklingsmålet for alderen nøyaktig
• Høyt press er mulig, fordi tre angripere kan presse tre forsvarere
• Fremmer offensivt tenkende spillere, noe som er ønsket i denne alderen

Ulemper:

• De to sentrale midtbanespillerne løper mest på laget og må være taktisk modne
• Ved balltap er kontringer gjennom midten vanskelige å forsvare, fordi sentrum bare er dobbeltbemannet
• Fungerer bare hvis kantspillerne er villige til å jobbe bakover
• Utholdenhet: de to i midten løper merkbart mer per kamp enn noen annen posisjon

Når passer den: Når du har to spillintelligente sentrale midtbanespillere, et teknisk sterkt lag og vil spille med en offensiv spilleidé. Det tyske forbundet DFB presenterer 3-2-3 ved siden av 3-3-2 som grunnformasjon for 9 mot 9. NFF skriver formasjonen som K + 3 + 2 + 3 og fører den opp som angrepsformen til 3-3-2.

Formasjon 3-3-2: det balanserte systemet

Oppstilling: Keeper, tre forsvarere på linje, tre midtbanespillere på linje foran dem og to spisser på halvhøyre og halvvenstre.

Spilleidé: 3-3-2 er den mest balanserte formasjonen i nierfotball. To ledd med tre gir et kompakt forsvar, og angrepsspillet går først og fremst over kantene på midtbanen, der de ytre forsvarerne kan bli med fram for å skape overtall. NFF skriver den som K + 3 + 3 + 2 og nevner den først blant de mest utbredte formasjonene.

Fordeler:

• Svært god romdekning i bredde og dybde
• Dobbel sikring på kantene i forsvarsspillet
• Tydelig arbeidsdeling: midtbanen jobber begge veier, spissene konsentrerer seg om straffefeltet
• To spisser kan angripe både mellomrom og bakrom, og de kan presse og lede motstanderens oppbygging ut mot kanten
• Defensivt mer stabilt enn 3-2-3 mot kontringer gjennom midten

Ulemper:

• Bare to pasningsalternativer helt fremme, oppbyggingen har færre muligheter
• De ytre forsvarerne må bære kantspillet sammen med midtbanen, ellers løper midtbanen seg i hjel
• Tre i det bakre og tre i det midtre leddet må flytte seg mye mot lag som vender spillet raskt, særlig på den større banen for 13-åringer
• Mot aggressivt gjenvinningspress blir det lett trangt på midtbanen

Når passer den: Når du har robuste ytre forsvarere, en løpssterk midtbane og to spisser som kan tenke sammen. Den passer også godt for lag som møter sterk motstand i divisjonene fra 13 år og trenger defensiv stabilitet.

NFFs formasjoner og andre alternativer

I heftet om nierfotball skriver NFF at forbundet ikke vil anbefale én formasjon framfor andre, men trekke fram fordeler og ulemper. Ved siden av 3-3-2 nevner det to formasjoner som de mest utbredte.

3-4-1 (K + 3 + 4 + 1: tre forsvarere, fire midtbanespillere, én spiss). Den ekstra spilleren i det midtre leddet gir to sentrale spillere som kan hjelpe til med å spille seg ut av det første presset, og større muligheter for overtall når spillet vendes fra den ene siden til den andre. I forsvar gir den ofte bedre kontroll på farlige rom. Svakhet: med bare én spiss er det vanskelig å dekke banens bredde når motstanderen bygger opp, så NFF foreslår lavt press som utgangspunkt. Foran mål må kanter og sentrale spillere komme i andre bølge.

4-1-3 i angrep, 4-3-1 i forsvar (K + 4 + 1 + 3 og K + 4 + 3 + 1). Fire i det bakre leddet gir gode muligheter for å spille seg ut av første press, med brede midtstoppere og høye sidebacker eller omvendt, og sidebackene kan bli med i angrepet på ballsiden. Tre angripere gir gjennombrudd både sentralt og på kantene. Svakhet: bare én sentral midtbanespiller gjør laget sårbart ved balltap, så kantene må falle raskt ned i det midtre leddet. Dette er formasjonen som forbereder firebackslinjen i elleverfotball.

To alternativer til dukker opp i praksis, uten at NFF nevner dem:

3-1-3-1 (tre forsvarere, én defensiv midtbanespiller, tre midtbanespillere foran, én spiss). Den defensive midtbanespilleren, merket 6 i figuren, kan la forsvaret bygge opp foran seg, og de tre foran, merket 8, skaper rom i sentrum. Sterkt hvis du har en uvanlig spillintelligent sentral midtbanespiller. Svakhet: den eneste spissen blir ofte isolert helt fremme og trenger stor løpsvilje.

2-3-3 (to forsvarere, tre midtbanespillere, tre angripere). Maksimalt offensivt, og brukes i praksis nesten bare mot klart svakere motstandere. Svakhet: tobackslinjen er svært sårbar i 9 mot 9, fordi én enkelt stikkpasning setter halve forsvaret ditt ut av spill. Anbefales ikke i utviklingsarbeidet, bare som et pressystem en gang iblant.

Hvilken formasjon passer troppen din?

Tre spørsmål hjelper deg å bestemme deg:

1. Har du to spillintelligente sentrale midtbanespillere? Ja: 3-2-3. Nei: 3-3-2 er mer tilgivende, fordi tre midtbanespillere støtter en som er svakere.
2. Hvor sterke er de ytre forsvarerne dine? Sterke og villige til å gå med offensivt: 3-3-2 får mest ut av dem. Svake i posisjonsspillet: 3-2-3, fordi de tre angriperne da tar kantspillet selv.
3. Hvilken type er den sentrale spissen din? Rask og god én mot én: 3-2-3 med tre pasningsalternativer gir pasninger i løpet. Kraftfull straffefeltspiss som er god i luften: 3-3-2 med innlegg fra begge kanter.

Tar du over et lag i nierfotball for første gang, er 3-3-2 det tryggeste valget: lett å forklare, defensivt stabilt, og det gir deg tid til å bli kjent med troppen. 3-2-3 lønner seg så snart du etter tre til fire måneder vet hvilke spillere som kan bære rollen i midten. Og hvem som står hvor, skal fortsatt veksle: NFF ber om at spillerne øver på flere roller, også i nierfotball.

De første fire ukene med det nye årskullet

En konkret treningsplan for overgangen fra 7 mot 7:

Uke 1: bli kjent med banen. Hver økt starter med ti minutter fritt spill på nierbanen, uten instruksjoner. Spillerne skal kjenne de nye avstandene i kroppen: Hvor langt er det fra eget straffefelt til motstanderens? Hvor mye koster en spurt fra midtlinjen til straffefeltet? Hold den bevisste kondisjonsbelastningen lav, banen gjør jobben.

Uke 2: posisjonsforståelse. La hver spiller rullere gjennom hver posisjon én gang. Også den som senere blir spiss, spiller en bolk som midtstopper. Det hindrer deg i å støpe fast posisjoner allerede i uke 3, og det gir spillerne de mange rollene NFF ber om.

Uke 3: spillsituasjoner. Tren på igangsetting fra keeper nå som den pressfrie sonen er borte, forskyvning i trebackslinjen og forsvar av cornere. Her tar du også opp offside for første gang i en øvelse.

Uke 4: første seriekamp. Still med en tydelig formasjon, helst 3-3-2. Resultatet er sekundært, og for 12-åringene publiseres det uansett ikke. Snakk kort etter kampen om hva som fungerte i den nye spilleformen, og hva som ikke gjorde det. Regn med at den første kampen blir kaotisk, det er en del av læringen.

Typiske feil i overgangen til 9 mot 9

Fem fallgruver som nesten alle nye trenere i nierfotball går i:

• Å trene som i 11 mot 11 for tidlig. Nierfotball er en egen spilleform, ikke en miniutgave av stor bane. En firebackslinje kan du gjerne begynne å øve på, slik NFF foreslår. Men å kopiere hele oppstillingen fra stor bane fordi det er «ordentlig fotball», brenner opp treningstiden din.
• Å støpe fast posisjoner. Den som i uke 1 stempler spillere som «forsvarer» eller «spiss», stenger døren for allsidigheten som er viktig i denne alderen. Rullering hører med gjennom hele nierfotballen, altså til og med 13 år.
• Å isolere keeperen. Uten pressfri sone og med tilbakespillsregelen må keeperen bli en ekstra utespiller i oppbyggingen. Den som bare lar keeperen fange baller, kaster bort den viktigste posisjonen for oppbyggingsspillet i 9 mot 9.
• Å glemme sikringen mot kontringer. I 3-2-3 har de to sentrale midtbanespillerne ansvaret for restforsvaret. Trener du ikke på det, slipper du til to til tre kontringer gjennom midten i hver kamp. En gjennomgang av restforsvar i ungdomsfotballen lønner seg fra uke 4.
• Å glemme kantspillerne. I 3-3-2 er de ytre midtbanespillerne de aller viktigste på laget. Den som bare bruker dem defensivt, gir bort hele angrepsspillet.

Vil du bruke minst mulig tid på å planlegge en intern treningsturnering i nierfotball, bruker du et verktøy som AreaCopa og slipper regnearkene for kampoppsett, laguttak og, fra 13 år, tabeller.

Nierfotball er en egen spilleform

Tar du med deg én ting fra denne artikkelen: nierfotball er ikke «11 mot 11 med to spillere færre», men et bevisst utformet utviklingstrinn med sin egen logikk. Trebackslinje som defensivt fundament, 3-3-2 som trygg startformasjon, 3-2-3 når laget angriper, og en tydelig fireukersplan for overgangen fra 7 mot 7.

Bane, spilletid og regler er de samme i hele landet, og de står i NFFs brosjyre for 9 mot 9, i spillereglene for barnefotball og i bestemmelsene for 13 til 17 år. Kretsen din bestemmer hvordan seriespillet er satt opp. Spilleformer i barne- og ungdomsfotballen 2026 viser hele trappen fra 6 til 14 år. I Tyskland anbefaler DFB 9 mot 9 for samme alder og i tillegg 8 mot 8 og 7 mot 7.

Vil du arrangere en cup i nierfotball med en gang, tar appen for barne- og ungdomscuper seg av kampoppsett, tabell og livelenke for 9 mot 9. Husk at en klubbturnering søkes gjennom kretsen i FIKS, og at det for 12-åringene verken føres tabell eller kåres noen vinner.

Kilder

Banemål, spilletid og regler i denne artikkelen kommer fra Norges Fotballforbund. Det NFF skriver om formasjoner og læringsmål, er hentet fra heftet «Mot det ferdige spillet». Vurderingene av 3-2-3, 3-3-2, 3-1-3-1 og 2-3-3 støtter seg i tillegg på tyske kilder. De tyske tallene er merket som sammenligning og gjelder ikke i Norge.

1. Norges Fotballforbund (gyldig fra 1. januar 2021). Nasjonale spillformer i barne- og ungdomsfotballen: 9 mot 9. Kilde for banestørrelsene for 12 og 13 år, mål, straffefelt, straffespark, ball, spilletid, offside, anbefalt tropp, kort og begrunnelsen for spilleformen. Brosjyren for 7 mot 7 i samme serie er kilde for tallene om syverfotball.
2. Norges Fotballforbund (sist oppdatert 23. juni 2023). Spilleregler og retningslinjer, barnefotball (6 til 12 år). Kilde for at offsideregelen bare brukes i nierfotball, for tilbakespillsregelen i femmer- og syverfotball, flygende innbytte og regelen om at en mindre spilleform spilles etter sine egne regler.
3. Norges Fotballforbund (oppdatert 19. mai 2022). Bestemmelser for aldersklasser 13 til 17 år. Kilde for banen, målene og straffefeltet i nierfotball for 13 år, ballstørrelse, flygende innbytte og umiddelbar soning ved gult kort.
4. Norges Fotballforbund (sist endret 20. oktober 2025, i kraft 1. januar 2026). Breddereglementet, § 2-2, § 2-21 og § 6-5. Kilde for aldersklasser, spilletid, antall spillere, 18 spillere i kamprapporten, kretsenes adgang til å tilby spilleformer med færre spillere, kretsmester fra 13 år og regelen om at det ikke kåres turneringsvinner til og med 12 år.
5. Norges Fotballforbund. Retningslinjer for barne- og ungdomsfotball. Kilde for øverste spilleform, lik spilletid i barnefotballen, minimum halve kampen fra 13 år, turneringer uten sluttspill og rangering til og med 12 år, ballvekt og divisjoner.
6. Gustavson, B. F. og Larsen, Ø., Norges Fotballforbund (2019). Mot det ferdige spillet. Fra nier mot ellever. Kilde for formasjonene K + 3 + 3 + 2, K + 3 + 4 + 1 og K + 4 + 1 + 3 med fordeler og ulemper, firebackslinjen, offside i nierfotballen, «store i angrep, små i forsvar» og flere roller.
7. NFF Sunnmøre. Resultatregistrering. Kilde for at resultater for 10 til 12 år ikke vises, og at det ikke lages tabeller.
8. Deutscher Fußball-Bund (per 21. august 2026). Jugendordnung, § 8, § 8a og Anhang IV, del 2 (Tyskland). Kilde for de tre anbefalte tyske formatene for samme alder (9 mot 9, 8 mot 8 på tvers, 7 mot 7), spilletiden og banemålene (straffefelt til straffefelt eller minst 50 × 68 m). Gjelder ikke i Norge.
9. Deutscher Fußball-Bund. 9 gegen 9 mit D-Junioren: Endlich gibt es Ballkontakte für alle! (Tyskland). DFBs artikkel om 9 mot 9, med målene 70 × 50 m, straffefelt 12 × 29 m, straffemerke på 9 m, innføringen fra sesongen 2011/12 og grunnformasjonene 3-2-3 og 3-3-2.
10. Bayerischer Fußball-Verband (per 16.07.2026). BFV-Jugendordnung, § 20 og § 51. Gjeldende bayerske bestemmelser, med inntil fem innbyttere og tvillingkamp i 7 mot 7.

Hvordan seriespillet er organisert, og om kretsen tilbyr 7 mot 7 for 12-åringer i tillegg, varierer. Sjekk kretsens bestemmelser før sesongen og turneringsreglementet før hver cup.