Funino i barnefotballen: trenerguide for 6 til 11 år

Du står ved treningsbanen en tirsdagskveld, seksåringene tramper allerede utålmodig rundt, og du har hørt om Funino: 3 mot 3 på fire minimål. I Tyskland er akkurat denne formen siden barnefotballreformen fra 2024/25 en av de tillatte spilleformene for de yngste. Du så formatet kort på trenerkurset, du har foreldre som spør hvorfor det ikke finnes noen tabell, og du har en klubb som helst ville fortsatt som før.

Denne guiden er praksissiden til oversikten over spilleformene. Den viser hva du konkret gjør på treningsdagen, hvilke åtte varianter du bør ha i repertoaret, og hvordan du tilpasser formatet for 6–7, 8–9 og 10–11 år. I tillegg: hvordan du forklarer det for foreldrene på ti minutter uten krangel, med coachingtips, øvelseskort som PDF til utskrift til slutt og en e-postmal til neste foreldremøte.

Hva Funino er

Funino er en spilleform for seks barn: to lag med tre utespillere hver, ingen keeper, fire minimål. På hver kortlinje står to mål. DFB tillater minimål på høyst 2,0 × 1,2 meter, Wein bruker 2 × 1 meter; mellom de to målene på samme linje blir det rundt 12 meter. Banen er liten: ifølge Wein 20 × 27 meter, ifølge DFB omtrent 25 × 20 meter (i 2 mot 2 for 6–7 år omtrent 16 × 20 meter). På en fullstor bane er det plass til mer enn åtte Funino-baner.

I Norge er Funino ingen spilleform i NFFs system. Forbundets egne spilleformer for de yngste er treerfotball (3 mot 3, uten keeper) for 6–7 år og femmerfotball (5 mot 5) for 8–9 år. Funino-ideene, altså små lag, mange ballberøringer og ingen keeper, ligger nær treerfotballen. Fire minimål er likevel ditt eget valg som trener, ikke noe forbundet foreskriver.

DFBs ungdomsreglement skriver «3gg3» og «4 Mini-Tore». I klubbhverdagen og i DFBs treningsmateriell (Trainingsphilosophie Deutschland, Trainingsdialog) heter formen Funino. I regeltekstene selv står ikke ordet, og dfb.de skriver at «Funino» bare er en liten del av den nye barnefotballen. Vi bruker begge begrepene om hverandre i denne artikkelen. Bindende er Jugendordnung (vedlegg IV, del 1, versjon 21. august 2026); DFB-guiden (versjon 5. mars 2026) forklarer gjennomføringen. Det metodiske fundamentet la Wein i Spielintelligenz im Fußball.

Navnet FUNiño laget Wein selv: av engelsk fun og spansk niño (barn). I Tyskland foreslo Matthias Lochmann (universitetet i Erlangen) i 2015 med Wettkampfsystem 4.0 en lignende modell (Lochmann 2015, se kilder). Om DFB har støttet seg på den i reformen sin, dokumenterer ingen av kildene som er brukt her.

Slik skiller forbundene seg

Samme grunnprinsipp, to regelverk. Har du sett begrepene blandet sammen i mediene, står det her hva som er forskjellig og hva som er likt.

Tre konsekvenser for deg som trener i Norge. For det første: i kamper i kretsens regi gjelder NFFs spilleformer, ikke det tyske eller det engelske regelverket. Både firemålsvarianten og FA-varianten med ett mål per side og halvdelsregelen er treningsformer du velger selv. For det andre: for foreldrenes avstand oppgir Jugendordnung 3 meter, oversiktssidene i guiden 15 meter, og mange klubber setter 15; FA har skrevet ned sin 3-meters respect line. For det tredje: pitch facilitator og high five kommer fra FA; stein-saks-papir kjenner også DFB-guiden, som avgjørelse ved 0:0 i Champions League-modus.

Funino i andre land

En ting som ofte forsvinner i debatten om den tyske reformen: Tyskland gikk ikke foran med sine bindende regler fra 2024/25, men sluttet seg til en internasjonal linje. Slik ser det ut i noen få land:

Tre konsekvenser for treningshverdagen: For det første er Funino ikke noe tysk særeksperiment, men en internasjonal linje. For det andre er selve firemålsoppsettet i disse regelverkene en tysk særegenhet. England bruker ett mål per side, USA spiller 4 mot 4, og norsk treerfotball spilles også på to mål. For det tredje er festivallogikken (flere korte kamper samme dag, uten tabell, med rotasjon) den internasjonalt etablerte arrangementsformen for Funino-lignende formater, og den ligner miniturneringene i norsk barnefotball. Mer om spilleformene i stort står i guiden til spilleformer i barne- og ungdomsfotballen 2026.

Hvorfor fire mål trener spilleforståelsen

Wein formulerte det selv slik: «Fordi hvert lag kan lykkes i to mål som står adskilt fra hverandre, trenes barnas oppfatningsevne, forståelsen av en spillsituasjon, den taktiske tenkningen og handlingen, og fantasien og kreativiteten deres.» Memmert har beskrevet seks basistaktikker som går på tvers av ballspillene: styre mot målet, føre ballen nærmere målet, samspill, utnytte luker, komme rundt motstanderens hindring og spille fram overtall. Min lesning: I 11 mot 11 er bare en del av disse taktikkene aktive i hver aksjon; i 3 mot 3 på fire mål er alle seks i spill hele tiden.

Konkret betyr det at en åtteåring i en Funino-kamp typisk får den samme lesebeslutningen seks til åtte ganger i løpet av to minutter: Hvilket av de to målene på den andre siden er dårligst forsvart akkurat nå? Skal jeg spille pasning eller gå selv? Hvor beveger medspilleren min seg? I det klassiske sju mot sju mot ett sentralt mål får den samme spilleren kanskje denne beslutningen to eller tre ganger per spilleblokk. Antall repetisjoner er selve virkningsmekanismen.

Funino som kondisjonstrening

Spørsmålet kommer i trenerteamet senest etter den tredje Funino-treningen: «Må de ikke løpe ordentlig også, uten ball?» Ifølge Schmoll (2020, som siterer Hoff og kolleger 2002) når small-sided games intensiteten til klassisk aerob intervalltrening: 90 til 95 prosent av makspuls, med belastningsperioder på tre til fem minutter. Det tilsvarer belastningslengden i rotasjonen i 4 mot 4 og 5 mot 5: hvert tredje minutt på fløyte. I 3 mot 3 roterer DFB etter hvert mål.

Min konklusjon for ukeplanen: 10–11-åringene trenger ingen ekstra utholdenhetstrening uten ball. DFB sier ikke dette, det er min vurdering. Funino i 4 mot 4 eller 5 mot 5 med tre minutters rotasjon er i seg selv kondisjonstreningen. Kolodziej oppsummerte det på Internationaler Trainer-Kongress 2018: «Banestørrelse, antall spillere og spilletid er belastningsnormene du justerer for å nå ulike belastningsintensiteter.» Vil du ha mer løping, velger du en større bane; vil du ha flere rykk og retningsendringer, holder du banen liten.

En viktig begrensning hører med: Til ren sprinttrening egner formatet seg dårligere. Ifølge Gualtieri (2025) ligger distansen i høy fart i 4 mot 4 på 39 × 39 meter på bare 2,7 meter per minutt, mot 8,4 meter per minutt i en offisiell kamp 11 mot 11. Vil du gi 10–11-åringene ekte sprintstimuli, kombinerer du Funino med korte sprintstafetter i starten av treningen. For 6–9 år er det uansett ikke noe tema.

Bane og utstyr på 2 minutter

Per Funino-bane trenger du:

• Fire minimål, hvert 2 meter bredt og 1 meter høyt (Weins originalmål). DFB tillater minimål på høyst 2,0 × 1,2 meter. Småmål (5 × 2 meter) finnes i tysk F- og E-fotball, helst redusert til 1,65 meters høyde.
• Åtte kjegler til å markere 6-meters skuddsonen foran hvert mål. Skuddsonen gjelder på minimål (3 mot 3, og 4 mot 4 og 5 mot 5 på minimål). I 2 mot 2 for 6–7 år faller skuddsonen bort; der teller mål fra midtlinjen, og på småmål likeledes.
• Én kampball per lag, pluss en reserveball ved sidelinjen. Hvilken ballstørrelse som passer til hvilken alder, viser tabellen rett under.
• Vester i to tydelig forskjellige farger. For seks- og sjuåringer fungerer kontrastrike fargepar (for eksempel rosa/svart eller gul/blå) bedre enn det klassiske rød/blå.

Ballstørrelser i barne- og ungdomsfotballen:

Tabellen viser hva det tyske og det engelske forbundet oppgir, som pekepinn og ikke som norsk norm. I Norge fastsetter NFF lettball i størrelse 4 (290 til 320 g) for 6 til 9 år, størrelse 4 (350 til 390 g) for 10 til 14 år og størrelse 5 fra 15 år.

Til Funino innendørs er en lett ball i størrelse 3 med lite sprett ideell. FAs FutureFit-anvisning for 3 mot 3 i England sier uttrykkelig «Size 3 (psi 5)». Den største forskjellen mellom de to forbundene ligger ved 10–11 år: FA beholder størrelse 3 fordi 7 mot 7 spilles ett år lenger, mens DFB bytter til størrelse 4 allerede ved 10 år.

Har du ikke minimål, bygger du dem av kjegler eller staker. Wein skriver om dette: «Skulle målenes plassering endre seg under kampen, dømmer dommeren mål også når ballen etter hans vurdering har passert linjen der målet opprinnelig sto.» Det tar stresset ut av utstyrsmangelen.

En pragmatisk skrue i treningshverdagen: Med banestørrelsen styrer du belastningen. En bane på 20 × 27 meter (Wein) eller omtrent 25 × 20 meter (DFB) gir middels intensitet med gode krav til å lese spillet. En større bane gir mer løping og passer godt i andre halvdel av sesongen, når barna er i bedre form. En mindre, for eksempel omtrent 16 × 20 meter som i 2 mot 2 for 6–7 år, gir svært trange rom, mange rykk og mange ballberøringer per minutt. Å flytte kjeglene tar et minutt. Til sammenligning: NFFs baner for treerfotball er 15 × 10 meter, altså mindre enn alt dette.

Skal klubben arrangere selv: Planlegg med minst fire ukers forberedelse før det første arrangementet i det nye formatet. Bestill minimål, avklar markeringen av skuddsonene, brief funksjonærene og sett opp et foreldremøte der du forklarer opplegget. Inviterer du andre klubber, søker klubben om å arrangere gjennom kretsen i FIKS, med turneringsreglement, påmeldingsavgift og juryens leder; fristene setter kretsen selv. Mer om logistikken for en hel dag står i guiden til å arrangere en innendørscup.

Funinos trinnmodell: 6 til 11 år

Funino er ikke ett enkelt format, men en trinnmodell: Jugendordnung (vedlegg IV, del 1) og DFB-guiden (versjon 5. mars 2026) tillater flere former per alderstrinn. Ved rotasjonen motsier de hverandre (stjerne): Jugendordnung oppgir for 6–9 år «etter hvert mål eller etter maks. 2 minutter» og 3 minutter bare for E-festivaler, guiden 3 minutter også for 8–9 år i 4 mot 4 og 5 mot 5. Spør forbundet ditt hva som gjelder. Skjemaet fungerer også godt som treningsopplegg i Norge:

Tre regeltrekk gjelder gjennomgående i den tyske modellen. For det første kjenner DFB-guiden fra 8–9 år en utjevningsvariant: «Ved tre måls forskjell kan laget som ligger under, sette inn en ekstra spiller til stillingen er utlignet igjen.» For det andre spilles det i turneringsform med baner man rykker opp og ned mellom: Etter hver omgang går vinnerlaget én bane videre og det andre laget én bane tilbake. For det tredje: «Beslutningene under kampen skal i størst mulig grad tas av barna selv. Trenerne og lederne fungerer som felles kampledere og griper bare inn i spillet ved behov» (DFB-guiden, s. 8).

I Norge er ingen av disse tre trekkene forbundsregler. NFFs spilleformer fastsetter spilleform og alder: treerfotball for 6–7 år, femmerfotball for 8–9 år og syverfotball for 10–11 år, på baner på omtrent 15 × 10, 30 × 20 og 50 × 30 meter. Utjevning, banerotasjon og rotasjonsbytter er justeringer du tar inn selv. Etter min vurdering er det siste sitatet den viktigste coachinginstruksen i hele reformen (fair play-reglene i Jugendordnung sier det samme), og den fungerer like godt på en norsk treningsbane.

6–7 år: 2 mot 2 og 3 mot 3

Det viktigste pedagogiske steget i denne alderen er å komme løs fra «klyngefotballen». En seksåring ser ballen, hele svermen løper mot ballen, én skyter, alle løper etter. Akkurat denne refleksen plukker 2 mot 2-varianten fra hverandre. Med bare to spillere per lag og fire minimål oppstår det nødvendigvis en arbeidsdeling: én går mot ballen, én holder seg fri. Sender du begge mot ballen, er målet borte med en gang. Læringskurven de tre første treningene er imponerende, fordi oppgaven er så tydelig.

DFB-guiden (s. 8) gir disse rammene for 2 mot 2-varianten, som du kan bruke direkte i treningen: opptil sju omganger på høyst fem minutter, tre minutters pause mellom omgangene, ingen keeper, mål teller først fra midtlinjen. Et lag består av to utespillere pluss én innbytter; etter hvert mål bytter begge lag én spiller i fast rekkefølge. Rotasjonen gir rettferdig spilletid; guiden oppgir som mål minst 75 prosent spilletid per barn og anbefaler en andre bane fra to innbyttere per lag. Den vanligste foreldreklagen («barnet mitt får for lite spilletid») mister dermed grunnlaget. I Norge finnes ingen slik byttebestemmelse fra forbundet, så rotasjonen er din oppgave.

Fra andre halvdel av sesongen, eller når sjuåringene er modne for det, lønner det seg å gå over til 3 mot 3. Den er mer krevende, fordi tre spillere gjør ekte trekantkommunikasjon mulig. Wein begrunner det slik i Spielintelligenz im Fußball: «Trekantformasjonen gir god kommunikasjon og godt samarbeid både i angrep og i forsvar.» Skuddsonen (6 meter fra målet) innføres, og spilletiden øker til opptil sju omganger på høyst 7 minutter.

De viktigste coachingtipsene for 6–7 år:

• Still spørsmål, ikke gi beskjeder. Løper et barn alene mot mål: «Hvor er medspilleren din?» i stedet for «Du skal spille pasning!». Weins egen grunnsetning: «I stedet for å gi spillerne fisk bør du vise dem hvordan man fanger den.»
• Hold foreldrene på avstand fra sidelinjen. Jugendordnung krever minst 3 meter til småbanen, mange tyske klubber setter 15 meter; noe tilsvarende mål finnes ikke i det norske regelverket. Avklar i klubben hvem som tar foreldrene langs sidelinjen, mange klubber har en kampvert til nettopp dette. Foreldre ved sidelinjen overstyrer barnas egen oppførsel.
• Ta bytteritualene på alvor. Hvem som går inn og hvem som går ut, er bestemt på forhånd; ingen diskusjon under kampen. Ellers forsvinner 60 sekunder ved hvert bytte.

En felle: Barn i denne alderen mister raskt gleden i grunnformen 3 mot 3 hvis forsvaret bruker for lang tid på å vinne ballen. Følg med på om hver spiller skyter på mål minst én gang i hver sjuminuttersblokk. Hvis ikke: gjør banen mindre eller innfør et krav («alle tre må ha vært på ballen før skuddet»). Mer om det i variantkapittelet lenger ned.

8–9 år: 3 mot 3, 4 mot 4 og 5 mot 5

8–9 år er den viktigste læringskorridoren i hele barnefotballen. Wein viet en hel del av boka si til åtte- og niåringene: «Minifotball på fire mål og dens mange varianter er for åtte- og niåringer en skreddersydd konkurranse som oppfyller alle deres ønsker og forventninger.» DFB tillater i denne alderen tre spilleformer (3 mot 3, 4 mot 4, 5 mot 5), i 3 mot 3 med opptil sju omganger på høyst 10 minutter, i 4 mot 4 og 5 mot 5 med 6 ganger 10 til 12 minutter. I Norge spiller denne aldersgruppen femmerfotball, og nettopp den formen kan du bygge opp i treningen via 3 mot 3 og 4 mot 4.

I treningshverdagen fungerer en tydelig sesongprogresjon:

• Uke 1–8 (sensommer og høst): 3 mot 3 som hovedformat. Håndhev skuddsonen konsekvent, bytt etter hvert mål. Coachingen begrenses til to eller tre spørsmål per omgang. Mål: Hvert barn kjenner medspillerne sine og kan slå en pasning under press.
• Uke 9–18 (vinter og vår): 4 mot 4 som hovedformat, 3 mot 3 som reserve når få kommer på trening. Eventuelt med keeper i ett av de to småmålene. Den fjerde utespilleren åpner et nytt læringsnivå: Nå handler det om forskyvning og dybde, ikke lenger bare om bredde.
• Uke 19 til sesongslutt (vår): 5 mot 5 som forberedelse på overgangen til syverfotball. Her fungerer varianten med fire minimål like godt som varianten med vanlige småmål og keeper, og den siste ligger nærmest femmerfotballen du spiller i kamp.

I hovedfasen med 3 mot 3 er to varianter uvanlig nyttige. Den første er jokervarianten: En nøytral spiller står på midtlinjen og spiller alltid med laget som har ballen. Laget med ball har dermed hele tiden fire mot tre. Det trener å tilby seg og å utnytte luker, uten at noe lag blir frustrert fordi det er strukturelt underlegent.

Den andre er pasningskravvarianten: Før hvert skudd må alle tre medspillerne ha vært på ballen. Varianten tvinger fram lagspill og løser den klassiske konflikten der «bare den raskeste spilleren scorer alle målene», som dukker opp jevnlig i denne alderen. Foreldre elsker varianten, fordi også de mindre pågående barna kommer til avslutning.

En felle i denne alderen: Overgangen fra 3 mot 3 til 4 mot 4 er metodisk det tyngste hoppet. Med den fjerde spilleren oppstår det for første gang ekte lagtaktikk, og det blir for mye for mange åtteåringer. Min erfaring: Når laget spiller 4 mot 4, begrenser du coachingen til høyst to tydelige atferdstips per treningsøkt. «Når du ikke har ballen, går du noen skritt tilbake» holder. Flere instruksjoner virker mot sin hensikt.

10–11 år: 5 mot 5 og 7 mot 7 med diamant

10–11 år er overgangstrinnet. Hittil har formatet vært rettet mot ren spilleforståelse og ballberøringer; herfra kommer de første taktiske oppgavene, som forskyvning, dybde og oppbygging over egen halvdel. Wein tok dette inn i Spielintelligenz im Fußball med 7 mot 7-diamanten for 11- og 12-åringer: «Det spilles 7 mot 7, først uten og så med offside: én keeper, én fri forsvarer, tre midtbanespillere og to spisser. Hvert femte minutt bytter alle spillerne roller og plasser.»

DFB-guiden (s. 19–22) nevner for denne alderen 4 mot 4, 5 mot 5 og 7 mot 7, Jugendordnung tar også med 6 mot 6. Hvilken av dem som spilles, avgjør det tyske regionforbundet; spennet går fra 4 mot 4 til 7 mot 7. I Norge er syverfotball spilleformen for hele aldersgruppen 10–11 år, så 5 mot 5 med minimål blir en ren treningsform og 7 mot 7 formen du faktisk spiller i kamp. I treningshverdagen fungerer en todeling godt: onsdag 5 mot 5 som hovedform (flere varianter med minimål), fredag 7 mot 7 med diamant som kampforberedelse.

I 5 mot 5-varianten med minimål er den sentrale læringsoppgaven at andre rekke rykker opp. Med fem spillere oppstår det nødvendigvis en fordeling foran, i midten og bak. Trener du ikke på det, har du fem spillere på en linje rundt ballen, det gamle mønsteret fra de yngste årene. Coachingtips: «Når medspilleren din har ballen foran deg, går du ett skritt etter. Når medspilleren din har ballen bak deg, går du fram.» Denne ene regelen endrer spillet mer enn noen taktisk forklaring.

7 mot 7 med diamant er det første systematiske steget mot klassisk lagspill. Wein tenkte oppstillingen 1-1-3-2 (keeper, fri forsvarer, tre på midtbanen, to spisser) som en bro, fordi den har nok spillere til å fordele alle oppgavene, men få nok til at hvert barn er direkte involvert i flere aksjoner hver kamp. Jeg lar posisjonene bytte hvert femte minutt, slik at hvert barn bytter posisjon, som Wein beskriver. Ellers havner de raskeste spillerne fast i angrep og de mest sjenerte fast i mål.

Et pragmatisk spørsmål for deg som trener denne alderen: Lønner det seg å kjøre 7 mot 7-blokken når bare 12 barn er på trening? Det ærlige svaret: Med tolv barn blir du i 5 mot 5 med bytter. 7 mot 7 fungerer fra 16 barn og oppover. Ellers blir for mye spilletid sittende på benken. Til driblingsoppgaver i denne alderen er guiden til driblingsøvelser for 8 til 11 år den naturlige fortsettelsen.

Funino-varianter til hoveddelen av treningen

Tre varianter som bør stå i repertoaret til alle Funino-trenere. De kan brukes uavhengig av aldersformatet; grunngeometrien i 3 mot 3 blir stående, bare én regel endres.

Sonevarianten. Banen deles i to halvdeler med en ekstra linje (parallelt med langsiden). Hvert lag må ha minst én spiller i hver sone. Varianten plukker bisvermrefleksen strukturelt fra hverandre og trener posisjonsforståelse. Fungerer fra de modne 8–9-åringene og for 10–11 år bruker jeg den alltid.

Hallvarianten. Hallbane på 15 × 20 meter, minimålene erstattet av linjemål, og veggene teller som medspiller (pasning i veggen og mottak igjen er tillatt). For hall viser Jugendordnung til futsalreglementet; denne hallvarianten er et forslag fra praksis. Der vinteren tvinger laget ditt inn i en hall, er dette den naturlige varianten. Veggspillet er metodisk verdifullt fordi det gir et ekstra pasningsalternativ: Et barn som desperat prøver å drible seg gjennom, lærer svært fort at veggen også er en medspiller.

Avslutningsvarianten. Én angriper med ball i midten, fire forsvarere: én til hvert minimål. To av dem er «aktive» og står rett foran sitt eget mål, de to andre er «passive» og står tydelig tilbaketrukket bak sitt. Angriperen må se hvilke to mål som er åpne, og avslutte på ett av dem. En oppgave på 30 sekunder som du kan bygge inn i aktiveringsdelen av treningen. Wein kaller denne varianten i Spielintelligenz im Fußball nøkkeløvelsen for å trene valget av mål.

En ærlig merknad: Det finnes to Funino-varianter på nettet som vi bevisst utelater i denne guiden. «Funino med poeng etter målposisjon» (mål i de vanskeligste målene teller dobbelt) gjør spilleforståelse til en matteoppgave og blir for mye for 6–9-åringer. «Funino med stadig nye regler» (treneren endrer en regel annenhvert minutt) er spennende som metodedemonstrasjon på trenerkurs, men i klubbhverdagen er det ekstra coachingarbeid uten synlig læringsgevinst. Mer er ikke alltid bedre.

Fem vanlige trenerfeil

Feil 1: Korrigere i stedet for å la dem spille. Stopper du spillet hvert tredje minutt for å korrigere en spiller, blir det aldri flyt i treningen. Wein skriver om dette: «En trener som stadig korrigerer i disse fasene, bare forstyrrer lærings- og utviklingsprosessen og setter i tillegg barna under unødig prestasjonspress.» Barn lærer spilleformer gjennom repetisjon og egen erfaring, ikke gjennom forklaring. La det gå. Spør i pausen hva de selv la merke til.

Feil 2: Coache mot seier i stedet for læring. I tysk 6–9-årsfotball finnes ingen tabell, og i norsk barnefotball publiseres ingen tabeller til og med 12 år. Tenker du likevel «i dag må vi vinne», bygger du laget slik at de to sterkeste spillerne får flest aksjoner, og skader dermed de fire andre. Weins advarsel: «Dessverre står seieren, og ikke spillet, fortsatt i sentrum på nesten alle idrettsplasser, selv hos de minste.»

Feil 3: For trang bane. Wein advarte uttrykkelig: «Mange trenere har en tendens til å velge små eller for trange spillerom for små barn.» DFB oppgir omtrent 25 × 20 meter for 3 mot 3; banen din bør ikke være mindre. Er banen for liten, blir det en klynge, og den pedagogiske effekten forsvinner. En Funino-bane bør heller være litt for stor enn for liten.

Feil 4: Ikke informere foreldrene. Foreldre som ikke er informert, står ved sidelinjen og roper instruksjoner. Barna deres hører da ikke lenger på sin egen oppfatning, men på mamma eller pappa. Jugendordnung krever minst 3 meters avstand til småbanen, oversiktssidene i guiden nevner 15 meter, og jeg ber om 15; i Norge avtaler du selv hvordan dere håndterer sidelinjen, gjerne med en kampvert. Tre minutters forklaring på foreldremøtet holder. Mer om det i neste kapittel.

Feil 5: Slurve med bytteritualene. Bytter dere etter mål, må rekkefølgen være bestemt på forhånd. Ellers blir det diskusjon ved hvert bytte, og 7 minutters spilletid krymper til 5. Tips: et laminert kort med bytterekkefølgen på skriveplaten, ny rekkefølge hver trening, ingen diskusjon under kampen. Guiden skriver for begge lag en rotasjonsplikt i fast rekkefølge; i Norge er den ditt ansvar, og det gjør den viktigere, ikke mindre viktig.

Hva foreldre må vite om Funino

De fem vanligste innvendingene fra foreldre, i den rekkefølgen de pleier å dukke opp på et typisk foreldremøte:

1. «Hvorfor ingen tabell? Barnet mitt vil jo vinne!» Dette er ikke ditt valg alene: I norsk barnefotball publiseres verken resultater eller tabeller til og med 12 år, og Breddereglementet § 6-5 sier at det ikke kåres turneringsvinner i 12-årsklassen og yngre. Gjennomført blir det likevel seier og tap: i den tyske formen avgjør resultatene om et lag rykker opp eller ned en bane, slik at omtrent like sterke lag møtes og hvert barn får mestringsopplevelser (dfb.de, Kinderfußball-Irrtümer). Wein skriver: «Dessverre står seieren, og ikke spillet, fortsatt i sentrum på nesten alle idrettsplasser, selv hos de minste.» Foreldre forstår argumentet etter én forklaring, så snart de ser at i små lag på fire mål kommer etter min vurdering flere barn til avslutning enn bare det ene angrepstalentet.

2. «Hvorfor fire mål? Det er jo ikke ekte fotball.» De fire målene tvinger hvert barn til å lese spillsituasjonen hele tiden: Hvilket mål er dårligst forsvart akkurat nå? Dette kravet til oppfatning er hele det didaktiske fundamentet i formatet. I det klassiske spillet på to mål holder det å løpe i én retning. I spillet på fire mål må man tenke.

3. «Hvor er keeperen? Barnet mitt kan jo ikke stå i mål.» For 6–7 år og i 3 mot 3 for 8–9 år spiller barna uten keeper, og det gjør de heller ikke i norsk treerfotball for 6–7 år. Fra 4 mot 4 for 8–9 år er keeper mulig; regelmessig står keepere ifølge DFB i spill fra 10–11 år, og først da gir spesifikk trening mening. Mitt råd, hvis klubben trenger en spesialisert keeper: Tren det fra 10–11 år, ikke før.

4. «Barnet mitt er for svakt for Funino, det går under.» Jeg forventer det stikk motsatte. Wein understreker i Spielintelligenz im Fußball: «Alle, også den svakeste spilleren, er viktige.» I 3 mot 3 står bare seks barn på banen, og svakere barn kommer klart oftere på ballen enn i 7 mot 7. Den som ikke henger med fordi ballberøringene mangler, får i Funino akkurat disse ballberøringene.

5. «Hvorfor må de bytte etter hvert mål?» Rotasjon etter hvert mål (3 mot 3) eller hvert tredje minutt på fløyte (4 mot 4 og 5 mot 5 ifølge guiden) gir rettferdig spilletid; guiden oppgir som mål minst 75 prosent spilletid per barn. I Norge finnes ingen slik forbundsregel, og derfor trenger laget en egen mekanikk. Den som spiller dårligere akkurat nå, sitter ikke lenger ute enn de andre. Foreldre som tidligere syntes barnet fikk for lite spilletid, blir typisk formatets ivrigste forsvarere.

E-postmal til foreldremøtet

Trenger du en mal, er her en som fungerer i klubbhverdagen. Tilpass til klubb og lag, og send den én gang før sesongstart på e-post eller i foreldregruppa:

Hei, alle foreldre!

Denne sesongen spiller vi mye 3 mot 3 på fire minimål på treningene,
bedre kjent som Funino. Formen ligger nær treerfotballen: små lag,
mange ballberøringer og ingen keeper. Tre ting er annerledes enn
mange forventer:

1. Ingen tabell og ingen kåring av vinnere. I norsk barnefotball
   publiseres verken resultater eller tabeller til og med 12 år, og
   ingen turneringsvinner kåres. Alle lagene spiller flere korte
   kamper, slik at omtrent like sterke lag møtes, og alle får den samme
   avslutningen.

2. Mer ballaktivitet. Med tre barn per lag kommer hvert barn oftere
   på ballen enn i 7 mot 7. Det er forbundenes uttalte mål.

3. Rotasjon: Etter hvert mål (3 mot 3) eller hvert tredje minutt
   (4 mot 4 og 5 mot 5) bytter hvert lag én spiller. Da får alle
   barna rettferdig spilletid.
   Rekkefølgen er bestemt før kampen.

Det vi ønsker oss langs banen: god avstand til sidelinjen, ingen
coachingrop fra siden og ingen vurdering av enkeltspillere i
hørevidde for barna. Har dere spørsmål, snakk med meg etter
treningen, så tar jeg meg tid.

Takk for støtten!

Sportslig hilsen
[Navn]

En siste merknad: Foreldre som er skeptiske til Funino, blir som regel Funino-fans så snart de har sett sitt eget barn spille for første gang. Virkningen av formatet ser man best når man ikke kommenterer den.

Arranger en egen Funino-dag

Vil du arrangere en Funino-dag i klubben, trenger du tre ting: en hall eller en stor bane med plass til minst fire parallelle Funino-baner, fire minimål per bane (kjegler i nødsfall) og en tydelig rotasjonsplan. DFB-guiden beskriver festivalformen slik: «Det spilles i turneringsform med baner man rykker opp og ned på. Etter hver omgang går vinnerlaget én bane videre, det andre laget én bane tilbake.» Inviterer du lag fra andre klubber, er det en klubbturnering, og den søker klubben om å arrangere gjennom kretsen i FIKS, med turneringsreglement, påmeldingsavgift og juryens leder.

En typisk Funino-dag for 8–9 år har opptil sju omganger på høyst 10 minutter (for eksempel 5 × 10 eller 7 × 7 minutter), tre minutters pause mellom omgangene og til slutt et lite diplom til hvert barn (ingen førsteplass, ingen sisteplass). Seks til åtte lag får uten problemer plass på tre til fire parallelle baner. Trenerne er kampledere, ikke coacher. Foreldrene holder avstand til banen: minst 3 meter ifølge Jugendordnung, 15 meter er mange klubbers ønske. Mat per barn: en banan, en halv liter vann og en müslibar. Det holder i tre timer.

Hele logistikken fra utstyrsplan og dommerbriefing til e-postmal til foreldrene står i guiden til å arrangere en innendørscup på én uke. Vil du sette opp en egen Funino-dag uten å rote deg bort i Excel-spillenøkler, er det enklest å bruke et verktøy som AreaCopa, som lager rotasjonsplanen og kampoppsettet automatisk.

Funino er også den naturlige hoveddelen etter en oppvarming uten utstyr. Mer om det i guiden til 15 minutters oppvarming uten utstyr, som passer like godt for 6 som for 11 år.

Øvelseskort til nedlasting

To PDF-er til utskrift som du tar med på treningsbanen. Sjekklisten er den ensidige hurtigreferansen med punkter for oppsettet og alle åtte variantene som korte tipslister. Fin når du allerede kjenner Funino og bare trenger en huskelapp.

Arbeidsheftet er versjonen på tolv sider med ett banediagram per kort. Ett kort per side, diagrammet i midten og nummererte coachingtips under. Fest det på skriveplaten, så har du oppstilling og løpsveier foran deg når du forklarer.

Kilder

Primærkilder Wein (FUNiño-metodikken)

• Wein, Horst (2011). Spielintelligenz im Fußball — kindgemäß trainieren. 4. reviderte og utvidede utgave. Aachen: Meyer & Meyer.
• Wein, Horst (2006). «Mehr Spielintelligenz!» I: fußballtraining 5+6/2006, s. 56–62.

Norsk regelverk, til sammenligning

• Norges Fotballforbund. Spilleformer etter alder: treerfotball (6–7 år), femmerfotball (8–9 år), syverfotball (10–11 år), nierfotball (12–13 år), elleverfotball (fra 14 år).
• Norges Fotballforbund. Breddereglementet § 6-5: Til og med 12 år kåres ingen turneringsvinner; resultater og tabeller publiseres ikke.

Tysk regelverk (bindende siden 2024/25)

• Deutscher Fußball-Bund (versjon 21. august 2026). Jugendordnung, § 8, § 8a og vedlegg IV, del 1: regler for barnevennlig fotball (G-, F- og E-Junioren). Kilde for spilleformer, målstørrelse, ballstørrelse, banestørrelse, spilletid, rotasjon og fair play-regler (tilskueravstand minst 3 meter).
• Deutscher Fußball-Bund (versjon 5. mars 2026). Leitfaden Kinderfußball: Neue Wettbewerbsformen in den Altersklassen U6 bis U11, Kinderfußball: Spielformen in G-, F- und E-Jugend og Kinderfußball: Irrtümer. Kilde for forløpet i spilleformene, rotasjonen, varianten ved tre måls forskjell og plasseringen av Funino.
• Deutscher Fußball-Bund. Kinderfußball in Europa im Vergleich. Kilde for opplysningene om Sveits (71 prosent flere spillaksjoner hos ikke-dominante spillere).

Idrettsvitenskapelig dokumentasjon (spilleforståelse, kondisjon, belastning)

• Memmert, Daniel (2011). Vermittlung von Spielfähigkeit.
• Schmoll, Simon (2020). Athletiktraining im Nachwuchsfußball. Masteroppgave, universitetet i Potsdam. (siterer Hoff, Wisloff, Engen, Kemi & Helgerud 2002 om makspulsterskelen i små spilleformer.)
• Gualtieri, Antonio (2025). High-Speed Running and Sprinting in Football. Doktoravhandling. (siterer Dalen et al. 2019 og Casamichana, Bradley & Castellano 2018 om belastningsstyring i små spilleformer.)

Lochmann / universitetet i Erlangen (Wettkampfsystem 4.0)

• Akdag, Murat; Poimann, Dino; Czyz, Titus; Lochmann, Matthias (2016a). The Impact of Competition Mode and Coaching on Physical Load in Youth Football. I: 6. Internationale Teaching Games for Understanding Konferenz × 10. dvs-Sportspiel-Symposium 2016, Köln. Hamburg: Feldhaus Czwalina, bd. 258, s. 179.
• Akdag, Murat; Poimann, Dino; Czyz, Titus; Lochmann, Matthias (2016b). The Impact of Competition Mode and Coaching on the Amount of Actions in Youth Football. Samme bind, s. 178.
• Lochmann, Matthias (2015). Wettkampfsystem 4.0 — Strukturinnovationen zur nachhaltigen Sicherung der internationalen Wettbewerbsfähigkeit des deutschen Fußballs. Årsmøtet til dvs-kommisjonen for fotball 2015, Erlangen.

Trenerkongress

• Kolodziej, Christian (2018). Integriertes vs. isoliertes Athletiktraining im Leistungsfußball. Samme konferansebind, s. 34–36.

Internasjonale forbund (status 2025/26)

• The Football Association (2025). FutureFit — Updates to grassroots youth football in England. London: The FA. Innføres 2026/27.
• US Soccer (2017). Player Development Initiatives. Small-sided standards siden august 2017.

Bransjedata (små spilleformer, ballberøringer)

• FRANdata (2024). Small-Sided Soccer: Final Updated Report. Bransjemåling av ballberøringer i 4 mot 4 mot 11 mot 11.